Fotocredit: Coco Riot

Velferdsgoder som fortjent

Ved en økning i midlertidige og kortsiktige jobber, er det en fare for at arbeidere som har disse jobbene faller utenfor velferdsstatens sikkerhetsnett.  Det må vi som politikere ta på alvor.

 


17. oktober 2017

Av Randi Elisabeth Amundsen, Bystyrerepresentant for MDG

 

På septembermøtet behandlet bystyret en høringsuttalelse til en offentlig utreding om ulike stønadsordninger til barnefamilier. Ordningene i utredningen utgjør på mange måter vesentlige byggesteiner i velferdsstatenes grunnmur. Tiltakene som drøftes, fra barnetrygd til skatteletter, er ment til å fungere inntektsutjevnende så vel som de tar mål av seg å bekjempe fattigdom.

Det er en svakhet ved utredningen og høringsuttalelsen at den ikke behandler den raskt voksende gruppen som økonomiprofessoren Guy Standing benevner som prekariatet. Ordet er en sammentrekning av ordene prekær og proletariat og beskriver en gruppe eller klasse (iflg Standing) som på ulike måter livnærer seg over tid ved midlertidige og kortsiktige jobber.  Det som kjennetegner klassen er at den lever i en konstant prekær eller usikker økonomisk og sosial situasjon. De har verken fast arbeid eller er arbeidsledige.  De faller i mange tilfeller utenfor det sikkerhetsnettet som velferdsgodene er ment å være.  Tilgang til både offentlige og private ordninger er i stor grad basert på regelmessig og fast inntekt.  Utvalget som står bak utredningen, baserer sin gjennomgang -og sin forskning på arbeidslinjen, en modell som bygger på det klassiske skillet mellom kapitaleiere på den ene siden og arbeidere på den andre, og der fast og regelmessig arbeidslønn er hovedkilden til de fleste godene samfunnet har å by på.

23. september kunne en lese på VG nett at selv om arbeidsledigheten er rekordlav i Tyskland, har flere og flere tyskere lavtlønnede og usikre deltidsjobber. Til tross for at den tyske økonomien har vokst jevnt og trutt gjennom en årrekke, kommer ikke dette store deler av befolkningen til gode.[1][i] Mens realinntekten til de 10% rikeste har økt med 27% mellom 1991 og 2014, har realinntekten til de aller fattigste sunket med 8%. I det lange løp er verken fattig eller rik tjent med en slik utvikling. For å være i stand til å tilpasse velferdsordninger til prekariatet, er vi avhengig av mer kunnskap om denne gruppens livsvilkår i Norge. Spørsmålet er om tendensen i Tyskland og i mange andre land også gjør seg gjeldene her i landet.

Standing fører fremveksten av prekariatet tilbake til en gruppe ideologisk inspirerte økonomer på 70-tallet- som fremmet konkurranse som det ledende prinsipp – konkurranse skulle gjennomsyre alle livets områder. Ikke minst måtte fleksibiliteten på arbeidsmarkedet økes, noe som i praksis innbar at risiko og utrygghet ble overført fra arbeidsgivere til arbeidstakere og deres familier.  Som en følge av denne tenkningen er det blitt skapt et globalt prekariat, som består av mange millioner mennesker over hele verden uten stabil forankring.[ii]  Fagbevegelsen har feilet i forsøket på å nå den voksende gruppen av prosjektansatte, vikarer og frilansere mener økonomiprofessoren. [iii]

Slik markedet for arbeid har utviklet seg er det ikke nok å forholde seg til prekariatet som om dette er en gjeng mennesker som venter på en fast jobb – og snart vil få det. Stadig flere faste ansatte vil gå mot mer usikre ansettelsesforhold, ikke minst på lengre sikt hvor teknologi vil overta for en lang rekke jobber, også jobber som i dag utføres av mennesker med høy utdannelse.

Dette er en utvikling en må kunne forvente at politikere og utredere forholder seg til . Utviklingen av velferdsgoder må ses i sammenheng med dagens virkelighet – samtidig som en må ta høyde for prognosene for fremtiden. Utredningen om velferdsordninger for barnefamilier, inklusiv behandlingen av den i bystyret, er dessverre et eksempel på at det ikke er bevissthet rundt prekariatet i Norge.

De Grønne fremmet en merknad til den offentlige utredningen som sa at fremtidige utredninger som omhandler velferdsgoder også må vurdere hvordan ordninger slår ut for prekariatet. Vi ønsker å rette oppmerksomheten mot en realitet som vi mener politikere er forpliktet til å befatte seg med – det vil si; finne ut av -og  møte med nye løsninger. Merknaden ble dessverre kun støttet av Rødt og  skapte ingen debatt.

Ifølge Standing kan ikke det problematiske løses innen arbeidslinjemodellen – vi har å gjøre med et strukturelt problem, som krever nytenkning.  En slik inngang burde borge for å ta bort noe av skammen mange føler ved å ikke mestre presset og stresset som følger med en usikker arbeids- og lønnssituasjon. Selv om arbeidslinjen må sies å ha vært en vellykket modell – ikke minst når det gjelder likestilling og kvinners deltakelse i samfunnet, er det likevel kritisk om den ikke tar opp i seg en utvikling som etter all sannsynlighet vil få stor betydning for velferdsstatens fremtid.

De Grønne kommer til å fortsette å løfte frem prekariatet i debatter om velferdsstaten. Arbeidslivet er i endring på godt og vondt, og velferdsstaten må følge med i utviklingen. Om det oppstår huller sikkerhetsnettet må de tettes.

Innlegget sto på trykk i BA, 16/10/2017

 

 

 

[i] VG referer til prosjektleder  Manuela Barisic Beretlsmann.

[ii] Standing, G.  (2014): ”Prekariatet”

[iii] Løntoft, S. ”Borgerløn er det eneste, der kan redde prekariatet”, altinget.dk. 6. oktober 2017