En teaterforestilling for barn som tar for seg utfordringer omkring overforbruk og søppel er en viktig motvekt til den forbrukskulturen barn og unge vokser opp i. Derfor ble vi veldig glade når prosjektleder Camilla Larsen inviterte oss som gjester til VilVite forestillingen: ”Vilde Vite og halemysteriet”.

Forestillingen er underholdende og engasjerende for liten og stor, og budskapet er enormt viktig. Overforbruk er et problem i den rike del av verden som de oppvoksende generasjoner sannsynligvis ikke vil kunne skyve foran seg slik vi gjør i dag.

Forskning og forskningsformidling bør gå hånd i hånd og dette er formidling på høyt nivå. Vi gir terningkast seks til VilVite og et ekstra poeng for at kostymer og scene i all vesentlighet er bygget opp av søppel. Men enn så glade vi ble, og så vellykket forestillingen var, ligger det et alvor omkring problemstillingen som er vanskelig å få politisk gjennomslag for.

Siden 1992 har mengden avfall doblet seg. I Norge kastet vi 2.3 millioner tonn avfall i 2014. I velstående land som Norge har bruk-og-kastmentaliteten eskalert. Vi både kjøper og kaster stadig mer ting som vi i utgangspunktet overhodet ikke trenger. Og når ting går i stykker kjøper vi heller nytt enn å reparere. Dette innebærer unødig stor belastning på naturens ressurser i tillegg til at viktige yrkesgrupper står i fare for å forsvinne. I en forbrukskultur som vår finnes det for eksempel ingen plass for den lokale reparatøren som kan fikse vaskemaskinen din for en rimelig penge når den har gått i stykker.

I dag kaster vi også mer mat enn vi noen gang før har gjort: i følge FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk) forsvinner eller kastes 1.3 milliarder tonn av all mat som produseres. Det vil si at alle ressursene som er forbrukt til å produsere dette svinnet – for eksempel naturressurser, vann, energi og arbeidskraft – er forbrukt til ingen nytte. Det er ikke tvil om at vi står ovenfor enorme globale utfordringer på dette feltet.

Å redusere forbruket er likevel en av de politiske sakene som vi opplever som svært vanskelig å få gjennomslag for. Det har blant annet sammenheng med at det eksisterer lite grunnleggende refleksjoner omkring det økonomiske vekstparadigmet. Det brukes mye energi på å forklare sammenhenger innenforparadigmet, men derimot lite tenkning omkring forutsetningene som paradigmet hviler på – nemlig naturen og dens grenser. Det økonomiske systemet fungerer dersom en ikke trenger å ta hensyn til det økologiske systemet. Våre unge økonomistudenter lærer at de uheldige miljømessige skadene som følger i kjølvannet av globalisering og industrialisering vil gå over av seg selv i det lange løp (bl.a. i Tamer & al. 2012). Det kan de for så vidt ha rett i, hvis de tenker seg en klode uten menneskelig liv.

I mai i år lå Rasmus Hansson (MDG) frem et stortingsforslag om å redusere det materielle forbruket i Norge til et bærekraftig og rettferdig nivå. Forslaget inneholder en rekke tiltak som foreslås og samles i en plan for å redusere forbruket til et bærekraftig nivå frem mot 2030. Det er ikke til å komme unna at dette er en utfordring som også Norge må bidra til å løse.

Men forbruk handler ikke bare om den fysiske verden, det handler også om hvordan vi har det – om å føle tilhørighet til en gruppe eller et samfunn. I et kristent-religiøst samfunn, for eksempel, kan en oppnå aksept og føle tilhørighet ved å være en god kristen. I et samfunn som bæres oppe av økonomisk vekst, er idealene knyttet til ulike uttrykk for denne veksten. Og det er gjennom å delta i produksjonen og ved være gode forbrukere individet kan føle seg betydningsfullt, skriver filosofen Marie Skjoldal. En søker mening og tilhørighet gjennom deltakelse i produksjonen og gjennom synlig forbruk. Samtidig som man stadig forsøker å fortrenge den gigantiske klimakrisen som vi i dag vet vil være konsekvensen av menneskehetens higen etter vekst. Dette er et av de grunnleggende paradokser som de oppvoksende generasjoner blir tvunget til å ta et oppgjør med, og som store deler av den voksne befolkningen i dag skyver foran seg eller bortforklarer.

Forestillingen ved VilVite har et alvorlig budskap, og selv om forestillingen er både morsom og underholdende, blir alvoret på ingen måte pyntet på. Det brukes sterke virkemidler – så sterke at det kan bli for mye for de aller minste. En gråtene liten jente ble leiet ut midt under forestillingen. Den veiledende aldersgrensen på 6 år kan være lurt å følge, dette er alvor.