UNE har i saken uttalt at «Det å gi uriktige opplysninger om identitet blir sett på som så alvorlig at dette veier tyngre enn hensynet til barnas beste i denne saken». Det er dette som er kjernen i den hjerterå asylpolitikken: de store partiene velger på vegne av oss alle at Norge skal være et land som trekker stigen opp etter seg, også på bekostning av barns rett til familieliv. 

Den nye regjeringen skriver på websiden sin at “Regjeringen arbeider for å redusere antall asylsøkere uten beskyttelsesbehov, raskere bosetting av personer som får opphold og raskere retur av personer uten lovlig opphold i Norge.” Hva mener den nye arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik om UNE sin tolkning i denne saken? Er det god inkludering å splitte en familie med tvang på ubestemt tid?

Jeg mener ikke med dette at vi skal åpne grensene for alle og enhver. Selv vi i MDG som er for en rausere og mer human asylpolitikk forstår at vi må ha kontroll med hvem som kommer til landet og bosetter seg her, og at vi må jobbe for å sende ut personer som ikke oppfyller krav som gjelder for alle. Men asylsystemet er i dag unødvendig inhumant og rigid. For eksempel kunne familiegjenforening vært en god måte å løse situasjoner på der en forelder ikke har lovlig opphold, men åpenbart har en sterk tilknytning til Norge og familiemedlemmer her. Men siden reglene for familiegjenforening har blitt gjort strengere og strengere er det for mange ikke et realistisk alternativ. 

Forrige statsminister, Erna Solberg, oppfordret nordmenn til å føde flere barn, fordi Norge har behov for flere arbeidere i tiårene fremover, særlig i møte med den aldrende befolkningen. Men med denne typen vedtak oppfordrer staten i praksis familier til å ta med seg sine norskfødte barn og flytte ut av landet. Hvem vinner egentlig på det? 

Vi har fått en ny regjering, men når det gjelder innvandringspolitikken er det enn så lenge bare mer av det samme. The more things change, the more they stay the same.

Paul Johannessen

Bystyrerepresentant for Bergen MDG