Et fredsdepartement

Norge er verdens fjerde største våpeneksportør, og bidrar til mye elendighet i verden. En skam, skriver Miljøpartiet De Grønne-medlem Grete Belinda Solberg Barton i et innlegg som sto på trykk i BA 18. oktober. Hun er også engasjert i Norges Fredsfond.

Jeg er født i 1946. Freden hadde senket seg over landet. Det var like etter en tid med sterk lengsel etter fred og gjenforening og en enorm lykke over at freden var et faktum.
En høstdag i 1962 hørte vi på nyhetene som vanlig ved frokostbordet. Ble det krig? Jeg lurte på om jeg skulle la være å gå på skolen og heller være sammen med mine nærmeste. Et øyeblikk med usikkerhet og redsel.
For ikke så lenge siden så jeg et bilde av et barn sitte og skrike av panikk og redsel ved siden av sin drepte mor.
TV-skjermen i dag fylles ofte av redselsscener fra krig fra virkeligheten fra flere land. Som Natomedlem er Norge deltaker i flere kriger, og Norge har utsendt militære, utstyrt med og trent for å bære våpen i det som blir kalt fredsbevarende styrker.
Norge eksporterer våpen. Nummer fire i verden i 2011, ifølge FNs database for utenrikshandel med varer. Et av de rikeste landene – og et av de som eksporterer mest våpen.
Det skremmer, og det virker korttenkt og tåpelig. Selv diktaturstater får tilgang og noen ganger direkte import av norske våpen.
Angsten er ikke helt grunnløs. Er min venn av i dag alltid min venn? Uansett? Hva slags venn? Et norsk forsvar er kanskje bedre tjent uten våpeneksport.
Kun et millitært forsvar er en gammeldags måte å drive forsvar på. Vi trenger et sterkt fredsdepartement med blant annet opplæring i ikkevoldelig konfliktløsing.
Det vil alltid være konflikter mellom mennesker eller grupper av mennesker. Konflikter og uenighet kan være en ressurs som kan føre til en positiv utvikling. Spørsmålet er ikke bare hvordan man skal unngå konflikter, men hvordan konfliktene skal løses uten at krigens barbari slippes løs.
I dag vil en tredjedel av verdens millitærutgifter være nok til å gi ALLE mennesker på jorden et minimum av mat, klær, helse og bolig. Tenk om det var dette pengene ble brukt på. Ingen sult!
Halvdan Koht ( Ap) sa i 1935: «Lat ikkje Noreg senda våpen til dei som fører krig, dei som driv med å slå einannan i hel, vi skal ikkje tjene pengar på det» C. H. Hambro (H) sa : «Jeg synes det er nedslående og ydmygende, at vi av hensyn til en smule gevinst for statens fabrikk på Raufoss, prøver å holde oss så langt fremme som mulig i konkurransen blant de stater som eksporterer ammunisjon»
Og etter en stortingsdebatt 12 april 1935 ble det gjort et vedtak. Stortingsflertallet den gang ønsket ikke å selge våpen til land i krig, og det ønsket en utredning om muligheten til å avvikle alt utenlands salg og redusere norsk produksjon av våpen og ammunisjon til utelukkende det vi hadde bruk for til eget forsvar.
Hvorfor bare forsvant dette vedtaket i Gerhardsen ( Ap) sin regjeringstid?
Vi må arbeide for å få det tilbake. Vi må arbeide for å få slutt på eksport av norske våpen. Og vi må arbeide for å få et fredsdepartement.
Inntil da er Norges Fredsfond et alternativ. Norges Fredsfond ble etablert i juli 2012,og skal hjelpe igang tiltak som kan skape fred gjennom ulike former for forsoningsarbeid. Det er en medlemsorganisasjon der medlemmene kan være med på å bestemme hvilket tiltak som gir mest mulig fred for pengene!